And you shall cry out

I will hear
With the forest as your witness and flowers in your hair

The days will shorten and your nails grow longer

peace of mind a bottle of wine

takes more than a touch to feel fine

and you shall dance through the meadow

the skies cry rainbows

we untangled fingers as the sun rose

pictures fall like autumn leafs

we ride the wind with pride

nothing's allowed but we won't be denied

Jeg er så poetisk av meg.

neida. Jeg bare skriver ned det som detter ned i hode mitt. 

den beste jeg vet

Anne Sofie. Se på henne da! Hun er helt fantastisk hun!

Har ikke pratet med henne på skype fordi det ikke har virket men nå virket det og nå skypet vi!
Det er alltid så lett å prate med henne og vi er alltid like teite og dumme sammen!
Jeg gleder meg sånn til at hun kommer å feirer jul med meg!
Det kommer til å bli helt supert å ha en dansknorsk jul.
To familier som aldri har møtt hverandre + oss to mummitroll da.
Gler mej til å se dej gode gamle dreng!

meg og plekteren

Ja, Jeg har Kaizers plekter nå

en kvinnes dilemma

Jeg klarer ikke å bestemme meg. argh.

hva så?

"You have bewitched me - body and soul, and I love.. I love.. I love you.
I never wish to be parted from you from this day on."

I dag er en litt vanskelig dag. Gårsdagen var kjempeflott! Den var faktisk helt super! Så favoritt bandet hoppe rundt på scenen mens jeg stod beundrende på første rad og grep gitar plekteren da den dalte ned foran meg. Jeg sang av full hals med på alle sangene til stemmen forsvant. Jeg gikk til sengs i ett hus i Sund og sto opp halv 10 for så å ta bussen tilbake til byen. Gårsdagens festligheter har ikke satt så alt for mange spor på tilværelsen min i dag. Jeg har bare litt merkelig mage og et tungt sinn. Jeg er alene. Pappa kjører storebror til Grimstad hvor han blir borte ett år. Jeg er alene til i morgen og jeg har bare lyst til å gråte meg i søvne og sove til mandag, men jeg kan ikke det. Skiftet mitt på jobb begynner om mindre enn en time og da må jeg stille opp med et falskt smil og ta i mot all dritten som kommer til å bli slengt på meg av de andre ansatte. Jeg håper bare så inderlig at jeg kan få meg en annen jobb slik at jeg slipper å gå å grue meg hver gang jeg skal dit. Jeg vil heller ha en jobb hvor jeg gleder meg til å være. Om 6 timer er jeg omsiders hjemme igjen. Alene. Sittende foran dataen i et håp om at han skal logge innpå skype slik at jeg kan få se ham. Inderst inne vet jeg at det ikke nytter for han kommer nok ikke i dag uansett. Likevell klarer jeg ikke å slutte å håpe. Det er nok best at jeg går rett hjem å legger meg uansett. Selv om jeg inderst inne vet at jeg ikke får sove. Hvorfor? Fordi han ikke er her. 

jeg har fått eget rom!

Nå må jeg bare rydde og pakke ut alle tingene mine

stress

Har til sammen jobbet 15 timer denne helgen og jeg kjenner det godt. Kroppen hyler og skriker og i morgen er det skolestart og alt stresset vil bygge seg opp igjen. Det gjelder å ikke gi seg selv tid til å gruble så mye eller å ønske at ting var anderledes men heller bare prøve å komme seg gjennom dette året og så ta det kommende året som en belønning. Å endelig å få være sammen med han på en normal måte er det eneste jeg vil og den største belønningen jeg kan be om her i livet.

I'm keeping you close

Dette er veggen ved siden av sengen min. Det er slik jeg tar vare på gode minner og gode venner.

enda mer avstandsforhold

Jeg sitter på facebook og tenker at dette virker som en tid når det kunne passe for han å logge på. Jeg vil ikke logge av i frykt for at han logger på idèt jeg går av. Det ender med at jeg bruker mange timer på å gjøre ingenting fordi jeg så gjerne skulle ønske at han ville logge på så jeg  får ett lite livstegn fra ham. I kveld klarte jeg endelig å fange ham. Vi skypet i to timer og det var helt fantastisk. Når man ser hverandre kjenner man med en gang at savnet bykser rundt i magen og det slår en hardere enn før. Man ønsker så sterkt å ta på personen og å føle sommerfuglene av å kysse personen, men man kan ikke. 

Jeg får iallefall høre stemmen hans. Det gjør meg godt og det roer meg ned. Det å skype med han er for meg som å ta smertestillende. Smerten av savn forsvinner for en stund selv om jeg vet at det blir mye vanskeligere å skulle legge seg etterpå uten ham. Jeg håper jeg klarer å lære å leve med det. Det er jeg nødt til. Vi hadde også vår første ordentlige diskusjon fordi jeg har gjort noe mot ham som jeg virkelig ikke burde ha gjort men som jeg gjorde fordi jeg var såret. Men jeg merker at fordi vi begge elsker hverandre slik vi gjør så blir vi ikke sinte på hverandre når den andre ikke helt klarer å se ting fra din side fordi vi respekterer hverandre noe enormt, og så lenge man tilgir hverandre og forstår hvorfor man reagerer som man gjør så er det egentlig ikke noen veldig stor grunn for at man må være helt enig til slutt. Alle må ha lov til å ha sine egne meninger og det blir ikke et forhold ut av det om man tvinger den andre til å være enig med en. Nå teller jeg bare ned dagene til jeg endelig kan både føle, se og høre ham for så å legge meg ved siden av ham og sove med følelsen av å være trygg og lykkelig. 

ting jeg ikke visste om meg selv

jeg liker å se på når menn lager mat
jeg synes at lukkede dører er skremmende
jeg tror oppriktig talt at jeg ble født i feilt land
jeg lever etter prinsippet om at det er en mening bak alt
jeg angrer aldri på en beslutning eller handling
jeg er veldig kresen på mennesker
jeg liker gulv som knirker
jeg har store problemer med å si nei
jeg føler meg fanget og feilplassert i Norge
jeg syns søvn er veldig vakkert
jeg mener at det å være naturlig vakker er beundringsverdig
jeg elsker egentlig å synge men jeg tørr aldri gjøre det foran andre
jeg tror alltid at folk ikke liker meg når de kanskje egentlig virkelig gjør det
jeg blir veldig berørt av poesi og av musikk
jeg beundrer mennesker som har talent for å male
jeg opplever en liten slags depresjon når jeg fullfører en bok
jeg bryr meg så mye om de jeg er glad i at om de har det vondt så har jeg det fysisk vondt
jeg er en person som alltid har et problem
jeg er en av dem som elsker noen for alltid når jeg først elsker dem
jeg har et veldig behov av å føle meg fri
jeg elsker stemningen rett før en storm
jeg vil ikke bli rik fordi da tror jeg at jeg mister takknemlighets følelsen
jeg blir veldig facinert av historie og oppfinnelser
jeg undervurderer megselv og det har jeg alltid gjort
jeg er sterk og jeg klarer alltid å reise meg til slutt

språk

Etter å ha tilbragt hele sommeren i andre land hvor de fleste ikke prater engelsk eller norsk, så har jeg virkelig begynt å forstå hvor viktig språk egentlig er. Jeg har sittet i timesvis i selskap med andre hvor jeg ikke har hatt ett eneste ord med i samtalen fordi de snakker sveitser tysk og jeg verken kan tysk eller sveitser versjonen av tysk. Når man sitter slik uten å kunne ta del i noe som virker som en ivrig og morsom samtale er det veldig lett å begynne å føle seg inkompitent og man føler seg veldig utenfor og usynelig. Derfor vil jeg si at språk er veldig viktig. Det er veldig viktig å kunne gjøre seg forstått i andre land, og da også landhvor de ikke prater engelsk. Man mister litt av identiteten sin når man ikke kan prate et annet språk godt nok til å føre en ordentlig samtale og det er mange mennesker man aldri klarer å bli ordentlig kjent med pga de språklige forskjellene. Jeg for eksempel fikk aldri bli ordentlig kjent med kjærestens far fordi han ikke prater noe språk jeg prater og jeg likedan han. Det syns jeg var trist fordi han virket som en veldig morsom og hyggelig fyr. Derfor syns jeg man burde legge enda mer trykk på språk i skolen og ha enda flere valg å velge mellom når man vil velge hvilket språk man vil lære seg. Det virker som en helt super mulighet for å bringe verden sammen enda litt til. Jeg tror ikke det hjelper mennesker om de tar språket deres fra dem og tvinger dem til å prate et felles språk fordi det er å ta fra dem litt av identiteten deres og det er ingen som liker å få friheten sin tatt fra dem uansett på hvilken måte det blir gjort. Jeg håper bare at folk forstår hvor utrolig viktig språk er i samfunnet vårt i dag.

the light is flickering now that you're gone

Beklager til dere som finner hud offensiv

Da var vår tid sammen slutt. Jeg har nytt hvert øyeblikk, hver berøring, hvert smil og hvordan øynene hans lyser opp når han ser på meg. Hvordan han ligger tett inntil meg og stryker meg over armen når jeg gråter eller skriker i mareritt og han roer meg med en gang. Det er så mange ting jeg setter pris på. Det er så mange ting jeg aldri kommer til å glemme og så mange ting vi enda har å oppleve sammen. Samtidig gjør det vondt. Å elske han er det vondeste jeg noen sinne har opplevd. Å være tusenvis av kilometer fra hverandre og å ikke ha muligheten til å se hverandre, eller berøre hverandre igjen før om 8 uker. De kaller det et avstandsforhold. Hver dag blir kjærligheten vi holder for hverandre testet og strukket i alle retninger. Jeg forteller meg selv nesten hver dag at jeg må gjøre det slutt og at jeg ikke orker mer, men jeg vet at å leve uten han er mye mer smertefult enn å tilbringe 2-3 måneder på egen hånd hvor jeg bare kan se han via en maskin. Jeg vet dypt inni meg at vi kan få dette til og jeg vet at han føler det samme, for det er det han alltid forteller meg når jeg gråter og han tørker tårene mine med hendene sine. og så sier han "you're only going on a holiday, 'cause you know that your home is me". Da føler jeg meg trygg. Da føler jeg meg elsket.
Det er jo også ordtaket: Don't cry because it's over; smile because it happened
og jeg skal gjøre mitt aller beste for å smile helt til neste gang jeg står på flyplassen og venter på ham med sommerfugler i magen.