Da var vår tid sammen slutt. Jeg har nytt hvert øyeblikk, hver berøring, hvert smil og hvordan øynene hans lyser opp når han ser på meg. Hvordan han ligger tett inntil meg og stryker meg over armen når jeg gråter eller skriker i mareritt og han roer meg med en gang. Det er så mange ting jeg setter pris på. Det er så mange ting jeg aldri kommer til å glemme og så mange ting vi enda har å oppleve sammen. Samtidig gjør det vondt. Å elske han er det vondeste jeg noen sinne har opplevd. Å være tusenvis av kilometer fra hverandre og å ikke ha muligheten til å se hverandre, eller berøre hverandre igjen før om 8 uker. De kaller det et avstandsforhold. Hver dag blir kjærligheten vi holder for hverandre testet og strukket i alle retninger. Jeg forteller meg selv nesten hver dag at jeg må gjøre det slutt og at jeg ikke orker mer, men jeg vet at å leve uten han er mye mer smertefult enn å tilbringe 2-3 måneder på egen hånd hvor jeg bare kan se han via en maskin. Jeg vet dypt inni meg at vi kan få dette til og jeg vet at han føler det samme, for det er det han alltid forteller meg når jeg gråter og han tørker tårene mine med hendene sine. og så sier han "you're only going on a holiday, 'cause you know that your home is me". Da føler jeg meg trygg. Da føler jeg meg elsket.
Det er jo også ordtaket: Don't cry because it's over; smile because it happened
og jeg skal gjøre mitt aller beste for å smile helt til neste gang jeg står på flyplassen og venter på ham med sommerfugler i magen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar