enda mer avstandsforhold

Jeg sitter på facebook og tenker at dette virker som en tid når det kunne passe for han å logge på. Jeg vil ikke logge av i frykt for at han logger på idèt jeg går av. Det ender med at jeg bruker mange timer på å gjøre ingenting fordi jeg så gjerne skulle ønske at han ville logge på så jeg  får ett lite livstegn fra ham. I kveld klarte jeg endelig å fange ham. Vi skypet i to timer og det var helt fantastisk. Når man ser hverandre kjenner man med en gang at savnet bykser rundt i magen og det slår en hardere enn før. Man ønsker så sterkt å ta på personen og å føle sommerfuglene av å kysse personen, men man kan ikke. 

Jeg får iallefall høre stemmen hans. Det gjør meg godt og det roer meg ned. Det å skype med han er for meg som å ta smertestillende. Smerten av savn forsvinner for en stund selv om jeg vet at det blir mye vanskeligere å skulle legge seg etterpå uten ham. Jeg håper jeg klarer å lære å leve med det. Det er jeg nødt til. Vi hadde også vår første ordentlige diskusjon fordi jeg har gjort noe mot ham som jeg virkelig ikke burde ha gjort men som jeg gjorde fordi jeg var såret. Men jeg merker at fordi vi begge elsker hverandre slik vi gjør så blir vi ikke sinte på hverandre når den andre ikke helt klarer å se ting fra din side fordi vi respekterer hverandre noe enormt, og så lenge man tilgir hverandre og forstår hvorfor man reagerer som man gjør så er det egentlig ikke noen veldig stor grunn for at man må være helt enig til slutt. Alle må ha lov til å ha sine egne meninger og det blir ikke et forhold ut av det om man tvinger den andre til å være enig med en. Nå teller jeg bare ned dagene til jeg endelig kan både føle, se og høre ham for så å legge meg ved siden av ham og sove med følelsen av å være trygg og lykkelig.