Denne sommeren har jeg hatt veldig mye å tenke på. Jeg mistet den store kjærligheten og følte at jeg vandret rundt i mørket uten lys eller noen til å holde meg i hånden. Det var skummelt. Søvn, ro og stillhet ble tatt fra meg, og jeg hadde paniske anfall hver dag. Det verste var at folk fortalte meg at "tiden leger alle sår" og "det blir lettere når du har fått litt tid på deg", når sannheten var at hver dag som gikk ble det vanskeligere og vondere. Det var som om noen pirket meg i sjelen med en kniv flere ganger for dagen. Nå begynner ting å falle mer på plass. Jeg flytter om mindre enn enn uke og jeg begynner på et helt nytt kapittel i livet. Det er både veldig spennende og skummelt, men det er nok akkurat det jeg trenger. Jeg har ingen anelse om hva som venter meg, hvem jeg kommer til å møte eller hvem jeg kommer til å bli. Det er ikke første gangen jeg går til noe ukjent men jeg tror jeg har litt erfaring fra før av til å klare meg ute i den store verden. Jeg er bare 20 år gammel men allerede har jeg bodd i både England og Sveits. Det er ikke mange på min alder som har gjort det samme. Iallefall ikke mange av dem jeg kjenner. Nå står de tre neste årene og banker på så det er bare å bite tennene sammen og kaste seg ut i det. Snart finner jeg ut om jeg faktisk er flink til å skrive eller om det var bare noe jeg innbilte meg hele tiden. De sier jo også at kreativitet kan læres så kanskje det er det som kommer til å skje. Jeg trenger iallefall å lære å stokke tankene og ikke bare spy dem ut i et dokument uten mål og mening.
I det siste har jeg også oppdaget hvor innviklet mennesker faktisk er og hvor mye som ligger skjult bak alt vi gjør og sier. Det kan være veldig skremmende til tider. Det er ofte du kan tro du kjenner en person men plutselig viser de seg fra en side som gjør at hele bildet du har formet av den personen faller fra hverandre og du er ikke sikker på hvordan du skal takle det. Det er enkelte mennesker jeg måtte distansere meg fra nettopp på grunn av slike ting. Det er ikke lett, men det kan ofte være en øyeåpner som kanskje også var nødvendig for at du skulle klare å komme deg videre og gi slipp. Mange mennesker er giftige men de klarer ikke å se det selv fordi de tenker først og fremst på seg selv, og derfor opptrer som en giftig gasslekasje som lekker litt og litt inn i hjernen din og gjør at det ikke går opp for deg før det har gått lang tid. Det er også lett for å være så redd for å såre andre at man ender opp med å bryte seg selv ned. Så mange spørsmål hele tiden. Det er jo også viktig og ikke ende opp som kyniker pga av alle disse spørsmålene men heller lære mens man reiser gjennom livet. Jeg skal prøve på det. Det er det jeg kommer til å ta med meg videre på reisen.
8. september 2014
29. mai 2014
We Are Ghosts
"We are ghosts. We are ghosts amongst these hills.
From the trees of velvet green - to the ground beneath our feet"
Jeg tror ikke jeg er den eneste som fra tid til annen får problemer med menneskene jeg omgir meg med eller sosiale normer i det hele tatt. Samfunnet vi lever i krever at vi alltid skal være på topp, vite hva som skal sies, når det skal sies og levere etter det som blir forventet av oss. Hva om man ikke klarer det? Hva om det man selv føler og tåler kommer i veien, og hindrer oss i å være slik det er meningen man skal være? Vi mennesker takler ikke særlig godt å være mindre enn andre, og da faller vi under en kategori og/eller en diagnose. Diagnose er et annet ord på personlig svakhet. Er man deprimert har man en personlig svakhet i å bli hemmet av alt det triste som rammer en og som mennesker og samfunnet påfører en. Er man schizofren har man en personlig svakhet i å finne trøst og ly fra verden i en fantasi eller person man selv danner seg et bilde av. Dette er iallefall min oppfatning. Jeg tror dem av oss som ser verden med et kritisk og åpent blikk står i stor fare for å ende opp bitre og misfornøyde med det vi ser. Jeg for min del er livredd den. Jeg er også redd min egen art. Mennesker er tikkende bomber. Vi virker tilsynelatende ufarlige men man vet aldri når en av oss kommer til å eksplodere og dra med seg flere.
From the trees of velvet green - to the ground beneath our feet"
Jeg tror ikke jeg er den eneste som fra tid til annen får problemer med menneskene jeg omgir meg med eller sosiale normer i det hele tatt. Samfunnet vi lever i krever at vi alltid skal være på topp, vite hva som skal sies, når det skal sies og levere etter det som blir forventet av oss. Hva om man ikke klarer det? Hva om det man selv føler og tåler kommer i veien, og hindrer oss i å være slik det er meningen man skal være? Vi mennesker takler ikke særlig godt å være mindre enn andre, og da faller vi under en kategori og/eller en diagnose. Diagnose er et annet ord på personlig svakhet. Er man deprimert har man en personlig svakhet i å bli hemmet av alt det triste som rammer en og som mennesker og samfunnet påfører en. Er man schizofren har man en personlig svakhet i å finne trøst og ly fra verden i en fantasi eller person man selv danner seg et bilde av. Dette er iallefall min oppfatning. Jeg tror dem av oss som ser verden med et kritisk og åpent blikk står i stor fare for å ende opp bitre og misfornøyde med det vi ser. Jeg for min del er livredd den. Jeg er også redd min egen art. Mennesker er tikkende bomber. Vi virker tilsynelatende ufarlige men man vet aldri når en av oss kommer til å eksplodere og dra med seg flere.
Det er så mange normer. Hva man skal si når man møtes, hvordan man skal oppføre seg i forskjellige situasjoner. Når man møter noen for første gang skal man ta dem i hånden og si hva man heter. Man skal spørre hvordan det går, hva man gjør på for tiden osv osv.. Hvis du ikke lever opp til forventningene og sosiale etiketter blir du stilt alene i et hjørne og ekskludert i dine mangler på å oppfylle de sosiale normene som forventes av deg. Mennesker er one og egoistiske. Vi vil oss selv det beste før vi ser andre. Om vi hjelper andre er det for å få oss selv til å føle oss bra ved å ha gjort noe som gjør oss større i våre egne og andres øyne. Vi snakker om andre mennesker som om vi er bedre og dømmer dem fordi de dømmer, men føler likevel at vi ikke kommer til å bli fordømt for vår egen trangsynthet. Jeg gremmes. Jeg gremmes over at jeg er en del av dette. At selv om jeg sitter her og skriver dette ned så alle kan se det så er jeg akkurat den samme. Det er bare det at jeg er en av dem som ikke lever opp til forventingene. Jeg er den som blir stilt i et hjørne og ekskludert. Jeg lever ikke opp til forventningene..
Mennesker har alltid sett ned på dyrene og følt seg bedre. Men hvordan er vi det? Dyrene skader ikke verden eller sårer eller stiller seg selv over andre.. Alt de gjør og er har blitt bestemt for dem og de tar det de har blitt gitt. Jeg skulle gjerne vært et dyr. Hvor deilig det ville vært å slippe å lure på hva du skal spørre om, hvilken hånd du skal riste og når man skal le... Hvor deilig det ville vært å være fri.
28. april 2014
Sjalusi
Jeg er en sjalu person. Det har jeg alltid vært og selv om jeg er blitt flinkere til å tenke logisk og å skyve det bort så er det en ekkel følelse som stadig vekkes i meg. Jeg vil ikke si at jeg er en av dem som ikke unner andre suksess fordi jeg er misunnelig, men det er enkelte mennesker jeg ikke klarer å forholde meg til fordi jeg føler deres nærvær ødelegger relasjoner jeg har jobbet lenge med å opparbeide meg. Enkelte personer faller bedre i smak hos andre enn det jeg gjør, og jeg er en av dem som ikke klarer å ignorere det når jeg føler at så lenge denne personen er i nærheten så er jeg plutselig redusert til et lavere nivå, fordi denne andre personen er kulere, penere, morsommere eller mer hvert å bruke ens tid på. Sjalusi er en av de følelsene som gir minst mening for meg. Det er en veldig irrasjonel ting å føle. Personer som lar seg drive mer av logikk enn følelser har nok ikke tendenser til å føle sjalusi på like stor linje. Mange ganger skulle jeg ønske jeg var en av dem. Det hadde vært deilig og ikke kaste bort så mye tid på å gruble på ting folk har sagt eller gjort og om de mente disse tingene.
Hvor sjalusien min er verst er i forholdet mitt. Om en jente viser litt for mye omsorg eller interesse blir jeg helt vill av sjalusi. Det skal sies at andre ofte har sagt at de også har mistanke om at denne personen er interessert i kjæresten min, og andre ganger har jeg også fått høre at det er mer enn tydelig at en jente har prøvd seg. Det er godt å få bekreftet dette fra andre selv om jeg vet det er ganske patetisk at jeg føler at jeg må ha bekreftelse fra andre. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at han vil forlate meg for noen andre om de viser interesse. Jeg er veldig sikker på ham og forholdet vårt, så det er ikke det som i hovedsak trigger sjalusien. For min del blir jeg mest sjalu fordi jeg får en følelse av at noen prøver å ta det som er mitt. Det er den følelsen av at noen prøver å ødelegge en av de beste delene av livet mitt. Når man flere ganger i løpet av livet har blitt fratatt de tingene, menneskene eller omstendighetene som har gjort det å leve enklere, da er det ikke rart at man begynner å bli mer på vakt. Vi mennesker er jegre, og når man først har sikret seg noe så er det naturlig at man vil vokte det slik at det ikke blir tatt bort fra en. Jeg er alltid redd for å håpe og å planlegge en fremtid i tilfelle dette ender opp å bli tatt bort fra meg. Kanskje det er derfor jeg er så sjalusi av meg. Det er nok noe som har bygget seg opp over tid. Etter hvert nederlag vokser sjalusien inni meg som et grønt monster som drar næring fra mine sorger og skuffelser. De som aldri har hatt motstand i livet har jo naturligvis ikke noen grunn til å være sjalu på andre fordi de alltid har følt seg akseptert, glad og fornøyd. De som aldri føler sjalusi har også vanskelig for å forstå hvorfor andre har tendenser til å ha denne følelsen i mange situasjoner. Det er nok sant at man ikke klarer å forstå ting ordentlig før man har tatt på seg noen andres sko og gått en mil i dem. Hvis det er noen ute som leser dette så håper jeg inderlig at du slipper å måtte gå i mine sko. De gnager - og det bor et grønt monser i dem.
Hvor sjalusien min er verst er i forholdet mitt. Om en jente viser litt for mye omsorg eller interesse blir jeg helt vill av sjalusi. Det skal sies at andre ofte har sagt at de også har mistanke om at denne personen er interessert i kjæresten min, og andre ganger har jeg også fått høre at det er mer enn tydelig at en jente har prøvd seg. Det er godt å få bekreftet dette fra andre selv om jeg vet det er ganske patetisk at jeg føler at jeg må ha bekreftelse fra andre. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at han vil forlate meg for noen andre om de viser interesse. Jeg er veldig sikker på ham og forholdet vårt, så det er ikke det som i hovedsak trigger sjalusien. For min del blir jeg mest sjalu fordi jeg får en følelse av at noen prøver å ta det som er mitt. Det er den følelsen av at noen prøver å ødelegge en av de beste delene av livet mitt. Når man flere ganger i løpet av livet har blitt fratatt de tingene, menneskene eller omstendighetene som har gjort det å leve enklere, da er det ikke rart at man begynner å bli mer på vakt. Vi mennesker er jegre, og når man først har sikret seg noe så er det naturlig at man vil vokte det slik at det ikke blir tatt bort fra en. Jeg er alltid redd for å håpe og å planlegge en fremtid i tilfelle dette ender opp å bli tatt bort fra meg. Kanskje det er derfor jeg er så sjalusi av meg. Det er nok noe som har bygget seg opp over tid. Etter hvert nederlag vokser sjalusien inni meg som et grønt monster som drar næring fra mine sorger og skuffelser. De som aldri har hatt motstand i livet har jo naturligvis ikke noen grunn til å være sjalu på andre fordi de alltid har følt seg akseptert, glad og fornøyd. De som aldri føler sjalusi har også vanskelig for å forstå hvorfor andre har tendenser til å ha denne følelsen i mange situasjoner. Det er nok sant at man ikke klarer å forstå ting ordentlig før man har tatt på seg noen andres sko og gått en mil i dem. Hvis det er noen ute som leser dette så håper jeg inderlig at du slipper å måtte gå i mine sko. De gnager - og det bor et grønt monser i dem.
7. januar 2013
frihet
Men så vet jeg jo at så snart jeg er ferdig med alt jeg må gjøre kan jeg endelig begynne å gjøre det jeg vil gjøre selv om det da vil vokse frem en følelse av hva jeg bør gjøre. Det er en evig kamp sier jeg dere. En evig kamp, survival of the fittest and so on. Men som alle andre tosker har jeg mine nyttårsforsetter som innebærer å bli mer positiv, strukturert, trene mer, lese mer og om mulig lese mer. Fremfor alt skal jeg legge vekk pc-en oftere. Jeg er drittlei av å sitte timesvis foran skjermen og bare glane på idiotiske facebook statuser som gir meg en trang til å røske ut alle hårene på hodet mitt. Så ja. Frihet folkens. Det er viktig. Det kan virke som om den aldri kommer men det er jo bare ca 45 år til vi pansjonerer oss og kan gjøre hva vi vil sant?
"Don't stop imagining. The day that you do is the day that you die"
9. desember 2012
2. desember 2012
Et kristent hjem
Alle jeg kjenner som er vokst opp i kristne hjem sier det samme. De er så takknemlig for at de vokste opp i kristne omgivelser og de kunne ikke hatt det bedre osv. og ja jeg er takknemlig for at jeg også vokste opp i trygge omgivelser med kristne verdier men noen ganger syns jeg det er helt utålelig.
Jeg er kristen og dette er ikke et innlegg for å sværte kristne fordi jeg er jo kristen selv så da vil jeg jo sværte meg selv, men jeg er så lei trangsynte kristne at jeg kunne spy! Jeg er lei trangsynte religiøse generelt. Folk som nekter å akseptere at andre tror noe annet. Folk som preker til alle og en hver om at de tar feil og at de alle kommer til å ende opp i helvete. Jeg er så uendelig lei av å høre at jeg ikke er kristen nok, at jeg ikke er "flink" nok, at jeg er ulydig mot gud og at jeg gjør mot Guds vilje. Ja, jeg røyker. "Gud ser deg!" Om Gud er så god som jeg tror han er så tror jeg ikke han vil elske meg mindre av at jeg tar noen gale valg i livet mitt. Om jeg elsker en mann som ikke er troende så tror jeg heller ikke Gud skriver meg ut av himmelens bok. Om Gud elsker oss for dem vi er så aksepterer han oss for dem vi er også. ingen mennesker har rett til å fortelle andre mennesker hvordan de skal tro og at de tror feil. ingen har lov til å rakke ned på andre fordi de mener de ikke er gode nok kristne mennesker. ingen har lov til å fortelle andre at de ikke er sterke nok i troen sin. For meg er tro noe personlig. Jeg får slengt i meg at jeg ikke går nok i kirken, at jeg ikke ber nok, henger med kristen ungdom osv men jeg ser på tro som noe personlig. For meg er troen og bønnene mine noe personlig og fortrolig mellom meg og Gud. Ingen har noe med meg og hva jeg tror på.
Folk har rett til å tro hva de vil og ingen skal ta det fra noen. Om man ikke er troende så er man ikke et dårlig menneske. Alle har rett til å velge sine egne veier i livet. Trangsynte kristne er de som preker til andre og rakker ned på andre fordi de ikke er som dem. Dere gjør i mot Guds vilje med å prate stygt om folk med annen tro! Ser dere ikke det? Dere er så opptatt av andres feil at dere ikke ser deres egne. Jeg får stadig vekk høre at jeg burde ha funnet meg en kristen kjæreste, burde gå mer i kirken, burde slutte å røyke og drikke og burde begynne å oppføre meg mer kristelig. Vet dere hva? Jeg elsker en ateist, jeg går ikke i kirken fordi tro er personlig for meg og jeg er ikke interessert i å få prekt til meg hva jeg gjør feil og hva jeg må rette på, jeg røyker og drikker i hyggelig lag og jeg er akkurat så kristelig som jeg føler er riktig av meg. Å være oppvokst i et kristent hjem hvor man ikke får annet enn dårlig sanvittighet servert med bibelske sitater har vært med å prege meg hele livet. Jeg er blitt kalt mye og blitt sett på som "den fortapte sønn" men det finner jeg meg ikke i lenger! Jeg er meg og Gud elsker meg. Som det står i Bibelen "Mennesker ser til det ytre mens Gud ser til hjertet". Så pass på dere selv og god natt!
Jeg er kristen og dette er ikke et innlegg for å sværte kristne fordi jeg er jo kristen selv så da vil jeg jo sværte meg selv, men jeg er så lei trangsynte kristne at jeg kunne spy! Jeg er lei trangsynte religiøse generelt. Folk som nekter å akseptere at andre tror noe annet. Folk som preker til alle og en hver om at de tar feil og at de alle kommer til å ende opp i helvete. Jeg er så uendelig lei av å høre at jeg ikke er kristen nok, at jeg ikke er "flink" nok, at jeg er ulydig mot gud og at jeg gjør mot Guds vilje. Ja, jeg røyker. "Gud ser deg!" Om Gud er så god som jeg tror han er så tror jeg ikke han vil elske meg mindre av at jeg tar noen gale valg i livet mitt. Om jeg elsker en mann som ikke er troende så tror jeg heller ikke Gud skriver meg ut av himmelens bok. Om Gud elsker oss for dem vi er så aksepterer han oss for dem vi er også. ingen mennesker har rett til å fortelle andre mennesker hvordan de skal tro og at de tror feil. ingen har lov til å rakke ned på andre fordi de mener de ikke er gode nok kristne mennesker. ingen har lov til å fortelle andre at de ikke er sterke nok i troen sin. For meg er tro noe personlig. Jeg får slengt i meg at jeg ikke går nok i kirken, at jeg ikke ber nok, henger med kristen ungdom osv men jeg ser på tro som noe personlig. For meg er troen og bønnene mine noe personlig og fortrolig mellom meg og Gud. Ingen har noe med meg og hva jeg tror på.
Folk har rett til å tro hva de vil og ingen skal ta det fra noen. Om man ikke er troende så er man ikke et dårlig menneske. Alle har rett til å velge sine egne veier i livet. Trangsynte kristne er de som preker til andre og rakker ned på andre fordi de ikke er som dem. Dere gjør i mot Guds vilje med å prate stygt om folk med annen tro! Ser dere ikke det? Dere er så opptatt av andres feil at dere ikke ser deres egne. Jeg får stadig vekk høre at jeg burde ha funnet meg en kristen kjæreste, burde gå mer i kirken, burde slutte å røyke og drikke og burde begynne å oppføre meg mer kristelig. Vet dere hva? Jeg elsker en ateist, jeg går ikke i kirken fordi tro er personlig for meg og jeg er ikke interessert i å få prekt til meg hva jeg gjør feil og hva jeg må rette på, jeg røyker og drikker i hyggelig lag og jeg er akkurat så kristelig som jeg føler er riktig av meg. Å være oppvokst i et kristent hjem hvor man ikke får annet enn dårlig sanvittighet servert med bibelske sitater har vært med å prege meg hele livet. Jeg er blitt kalt mye og blitt sett på som "den fortapte sønn" men det finner jeg meg ikke i lenger! Jeg er meg og Gud elsker meg. Som det står i Bibelen "Mennesker ser til det ytre mens Gud ser til hjertet". Så pass på dere selv og god natt!
25. november 2012
I'm going to Dublin!
Nå har vi akkurat booket fly til Dublin! Dette kommer til å bli en super jul!
Først skal jeg til Sveits of feire julaften der med familien hans og deretter bærer det rett til Dublin!
So excited!
20. november 2012
Gray day
Oppmuntring i en grå hverdag
Sitter på skolen. Norsk læreren maser om symbolisme og modernisme med stemmen som skjærer i ørene mine og gjør meg tildels kvalm. Vil bare hjem. Han er hjemme hos meg i dette øyeblikk. Jeg har hodepine og jeg vil bare krølle meg opp i en ball med armene hans rundt meg og lukke øynene for en stund. Jeg vil bare at hele verden skal forsvinne i dag og la meg få være i fred. Jeg vil også stoppe tiden slik at han ikke trenger å forlate meg igjen om 3 dager. Det gjør vondt å tenke på. Jeg vil bare ta tak i han og tvinge han til å bli. Lukke meg inn i min egne personlige boble og la verden passere. Jeg vil blåse verden vekk som en vissen løvetann. Jeg vil sove litt lengre.
16. november 2012
He's coming!
Etter å ha ventet i 35 lange dager så kommer han endelig til Norge i morgen kveld!
Om jeg gleder meg? Ikke i det hele tatt..
Om jeg gleder meg? Ikke i det hele tatt..
6. november 2012
24. oktober 2012
Last photos taken with my phone
Det er unormalt mange fugler i Bergen. Jeg sier det bare. Syns vi burde ha en due i byens våpensjold.
Det siste bilde blir jeg aldri lei av å stirre på. Jeg tok det da jeg skypet Manuel en dag og jeg syns det var noe vakkert med det selv om det er tatt bilde av dataskjermen. Men så er han jo alltid søt.
17. oktober 2012
Usikkert
Er det ikke rart hvordan våre menneskeliv fungerer? Selv om det blir avlagt løfter og planer vil vi alltid være omgitt av usikkerheten. Når man går inn i et forhold blir man sikker på at den andre parten elsker en og du har en sikkerhet i at det er du som er den utvalgte. Men så kommer alle spørsmålene: hvor lenge vil det vare? Kommer jeg til å kjede han? Kommer han til å finne noen bedre? Er dette et seriøst forhold fra hans side? Spørsmålene flyr rundt i hodene våre selv om vi egentlig ikke vil tillate dem. Det er fordi i underbevistheten vår har vi et instinkt som aldri slutter å frykte det verste. Tenk om... tenk om ikke.. Det er vanskelig å undertrykke disse tankene som man av og til kanskje ikke er klar over at man tenker i det hele tatt.
I et avstandsforhold blir tankene og spørsmålene mer : Kan han komme å besøke meg slik han lovet? Hvor vil dette føre? Blir det noe mer enn bare et pinefult avstandsforhold eller kommer det til å bli for vanskelig og så bare avsluttet? Om jeg bestemmer meg for å flytte til ham og skyver vekk alle planer, gjør jeg da det rette? Kommer vi til å falle fra hverandre om vi bor sammen? Hva gjør jeg om det blir slutt? Jeg kunne fortsatt for bestandig.
Det er veldig vanskelig å gå med slike tanker alltid. Selv om man er sikker på at den andre parten elsker en så er det aldri en garanti for noen ting her i livet. Når man gifter seg avlegger man et løfte om at man skal elske en andre til man dør, men er det ikke fremdeles folk som er utro og som skiller seg? Løfter er den største form for pakt vi mennesker har kommet opp med men hva betyr det i lengden egentlig? Om jeg har lovet å lage middag til min far kan jeg ikke da bare si: nei. jeg har ikke lyst til det likevell? Man kan alltid nekte. Man kan alltid bryte løfter. Løfter brytes daglig, ekteskap oppheves daglig og utroskap skjer hver dag. Så hvordan skal man kunne klare å føle seg trygg på noe som helst? Hvordan skal man føle seg trygg på en annen person? Det er ikke godt å si.
For min egen del føler jeg meg tryggest når jeg ligger i armene hans og han klemmer meg ekstra godt og hvisker at han elsker meg. Men jeg er i et avstandsforhold. Jeg ser ham kun max to ganger i halv året. Hvordan skal jeg føle meg trygg ellers?
I et avstandsforhold blir tankene og spørsmålene mer : Kan han komme å besøke meg slik han lovet? Hvor vil dette føre? Blir det noe mer enn bare et pinefult avstandsforhold eller kommer det til å bli for vanskelig og så bare avsluttet? Om jeg bestemmer meg for å flytte til ham og skyver vekk alle planer, gjør jeg da det rette? Kommer vi til å falle fra hverandre om vi bor sammen? Hva gjør jeg om det blir slutt? Jeg kunne fortsatt for bestandig.
Det er veldig vanskelig å gå med slike tanker alltid. Selv om man er sikker på at den andre parten elsker en så er det aldri en garanti for noen ting her i livet. Når man gifter seg avlegger man et løfte om at man skal elske en andre til man dør, men er det ikke fremdeles folk som er utro og som skiller seg? Løfter er den største form for pakt vi mennesker har kommet opp med men hva betyr det i lengden egentlig? Om jeg har lovet å lage middag til min far kan jeg ikke da bare si: nei. jeg har ikke lyst til det likevell? Man kan alltid nekte. Man kan alltid bryte løfter. Løfter brytes daglig, ekteskap oppheves daglig og utroskap skjer hver dag. Så hvordan skal man kunne klare å føle seg trygg på noe som helst? Hvordan skal man føle seg trygg på en annen person? Det er ikke godt å si.
For min egen del føler jeg meg tryggest når jeg ligger i armene hans og han klemmer meg ekstra godt og hvisker at han elsker meg. Men jeg er i et avstandsforhold. Jeg ser ham kun max to ganger i halv året. Hvordan skal jeg føle meg trygg ellers?
8. oktober 2012
5. oktober 2012
3. oktober 2012
1. oktober 2012
Another list of things
Ting som gjør meg glad akkurat nå
1. Jeg har en kopp med te
2. Det er 4 dager igjen til jeg ser han
3. Jeg har bare 2 dager på jobb denne uken
4. Denne sangen:
5. Jeg har mange fine bilder på veggen min
Ting som gjør meg irritert akkurat nå:
1. Det regner konstant
2. Jeg får bare dårlige karakterer på skolen
3. Jeg har ufattelig mye jeg må gjøre på s kolen de kommende ukene
4. Jeg må gjøre lekser i ferien
5. Jeg skal jobbe to dager denne uken
1. Jeg har en kopp med te
2. Det er 4 dager igjen til jeg ser han
3. Jeg har bare 2 dager på jobb denne uken
4. Denne sangen:
5. Jeg har mange fine bilder på veggen min
Ting som gjør meg irritert akkurat nå:
1. Det regner konstant
2. Jeg får bare dårlige karakterer på skolen
3. Jeg har ufattelig mye jeg må gjøre på s kolen de kommende ukene
4. Jeg må gjøre lekser i ferien
5. Jeg skal jobbe to dager denne uken
25. september 2012
new shades
Fikk de nye solbrillene mine i posten i dag! Nå er jeg kul nå! En sveitser stakk av med de forrige så da måtte det jo en reserve løsning til.
24. september 2012
fint ute men jeg er inne
I dag er jeg ikke frisk. Er utrolig irriterende men ikke så mye jeg kan gjøre med det egentlig.
Så jeg har lagt inne i min ringe seng og sett Jane Eyre serien. Det var en trøst.
23. september 2012
Happy list
Ting som gjør meg glad i dag
1. Jeg skal ikke på jobb før på tirsdag
2. jeg er omgitt av telys som lukter fantastisk
3. Jeg fant igjen guitarhero spillene mine
4. Jeg har tonner og lass med juice i kjøleskapet
5. Det har vært fantastisk vær i Bergen i dag. Tro det eller ei!
6. Denne sangen:
7. Jeg skal skype med Manuel senere i kveld
8. Det er høstferie om 13 dager
9. Om 303 timer drar jeg til Flesland flyhavn
10. Så Stolthet og Fordom for sikkert 30. gang i dag. Den er så nydelig
1. Jeg skal ikke på jobb før på tirsdag
2. jeg er omgitt av telys som lukter fantastisk
3. Jeg fant igjen guitarhero spillene mine
4. Jeg har tonner og lass med juice i kjøleskapet
5. Det har vært fantastisk vær i Bergen i dag. Tro det eller ei!
6. Denne sangen:
7. Jeg skal skype med Manuel senere i kveld
8. Det er høstferie om 13 dager
9. Om 303 timer drar jeg til Flesland flyhavn
10. Så Stolthet og Fordom for sikkert 30. gang i dag. Den er så nydelig
22. september 2012
Føler meg litt sånn..
Når jeg må på jobb når finværet endelig kommer til Bergen føler jeg meg litt sånn.. Har forresten skiftet navn på bloggen til www.myviolethours.blogspot.com fordi jeg syns ikke det andre passet til innholdet på bloggen som er mye mer om tekst og tanker enn om bilder. Faktisk er det knapt nok bilder her i det hele tatt så jeg syns det ble feil. For meg består violet hours av de gangene man blir inspirert til å uttrykke seg og kanskje på en litt mørkere måte også.
20. september 2012
19. september 2012
my happypill
Ingen kan muntre meg opp slik som han kan når jeg har det vondt. Selv tusenvis av kilometer unna klarer han alltid å få tilbake smilet om munnen og selv om jeg er deprimert går jeg alltid å legger meg med en god følelse når vi har pratet sammen. Han er som medisin for meg på mange måter.
Jeg syns jeg er utrolig heldig og jeg får se ham igjen om 16 dager!
17. september 2012
ut å fly
Da skal jeg om 2 uker og 4 dager fly til Sveits. Gleder meg så utrolig mye til å se ham igjen at jeg klarer ikke helt sette ord på det. Har fått fri fra jobben og skal ta meg fri fra skolen fredagen før høstferien og så bærer det av gårdet! Det er utrolig hvor mye man setter pris på at man skal få en hel uke sammen når man er i avstandsforhold. 1 uke betyr så uendelig mye. Ah Jeg gleder meg.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)