Sjalusi

Jeg er en sjalu person. Det har jeg alltid vært og selv om jeg er blitt flinkere til å tenke logisk og å skyve det bort så er det en ekkel følelse som stadig vekkes i meg. Jeg vil ikke si at jeg er en av dem som ikke unner andre suksess fordi jeg er misunnelig, men det er enkelte mennesker jeg ikke klarer å forholde meg til fordi jeg føler deres nærvær ødelegger relasjoner jeg har jobbet lenge med å opparbeide meg. Enkelte personer faller bedre i smak hos andre enn det jeg gjør, og jeg er en av dem som ikke klarer å ignorere det når jeg føler at så lenge denne personen er i nærheten så er jeg plutselig redusert til et lavere nivå, fordi denne andre personen er kulere, penere, morsommere eller mer hvert å bruke ens tid på. Sjalusi er en av de følelsene som gir minst mening for meg. Det er en veldig irrasjonel ting å føle. Personer som lar seg drive mer av logikk enn følelser har nok ikke tendenser til å føle sjalusi på like stor linje. Mange ganger skulle jeg ønske jeg var en av dem. Det hadde vært deilig og ikke kaste bort så mye tid på å gruble på ting folk har sagt eller gjort og om de mente disse tingene.

Hvor sjalusien min er verst er i forholdet mitt. Om en jente viser litt for mye omsorg eller interesse blir jeg helt vill av sjalusi. Det skal sies at andre ofte har sagt at de også har mistanke om at denne personen er interessert i kjæresten min, og andre ganger har jeg også fått høre at det er mer enn tydelig at en jente har prøvd seg. Det er godt å få bekreftet dette fra andre selv om jeg vet det er ganske patetisk at jeg føler at jeg må ha bekreftelse fra andre. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at han vil forlate meg for noen andre om de viser interesse. Jeg er veldig sikker på ham og forholdet vårt, så det er ikke det som i hovedsak trigger sjalusien. For min del blir jeg mest sjalu fordi jeg får en følelse av at noen prøver å ta det som er mitt. Det er den følelsen av at noen prøver å ødelegge en av de beste delene av livet mitt. Når man flere ganger i løpet av livet har blitt fratatt de tingene, menneskene eller omstendighetene som har gjort det å leve enklere, da er det ikke rart at man begynner å bli mer på vakt. Vi mennesker er jegre, og når man først har sikret seg noe så er det naturlig at man vil vokte det slik at det ikke blir tatt bort fra en. Jeg er alltid redd for å håpe og å planlegge en fremtid i tilfelle dette ender opp å bli tatt bort fra meg. Kanskje det er derfor jeg er så sjalusi av meg. Det er nok noe som har bygget seg opp over tid. Etter hvert nederlag vokser sjalusien inni meg som et grønt monster som drar næring fra mine sorger og skuffelser. De som aldri har hatt motstand i livet har jo  naturligvis ikke noen grunn til å være sjalu på andre fordi de alltid har følt seg akseptert, glad og fornøyd. De som aldri føler sjalusi har også vanskelig for å forstå hvorfor andre har tendenser til å ha denne følelsen i mange situasjoner. Det er nok sant at man ikke klarer å forstå ting ordentlig før man har tatt på seg noen andres sko og gått en mil i dem. Hvis det er noen ute som leser dette så håper jeg inderlig at du slipper å måtte gå i mine sko. De gnager - og det bor et grønt monser i dem.