Denne sommeren har jeg hatt veldig mye å tenke på. Jeg mistet den store kjærligheten og følte at jeg vandret rundt i mørket uten lys eller noen til å holde meg i hånden. Det var skummelt. Søvn, ro og stillhet ble tatt fra meg, og jeg hadde paniske anfall hver dag. Det verste var at folk fortalte meg at "tiden leger alle sår" og "det blir lettere når du har fått litt tid på deg", når sannheten var at hver dag som gikk ble det vanskeligere og vondere. Det var som om noen pirket meg i sjelen med en kniv flere ganger for dagen. Nå begynner ting å falle mer på plass. Jeg flytter om mindre enn enn uke og jeg begynner på et helt nytt kapittel i livet. Det er både veldig spennende og skummelt, men det er nok akkurat det jeg trenger. Jeg har ingen anelse om hva som venter meg, hvem jeg kommer til å møte eller hvem jeg kommer til å bli. Det er ikke første gangen jeg går til noe ukjent men jeg tror jeg har litt erfaring fra før av til å klare meg ute i den store verden. Jeg er bare 20 år gammel men allerede har jeg bodd i både England og Sveits. Det er ikke mange på min alder som har gjort det samme. Iallefall ikke mange av dem jeg kjenner. Nå står de tre neste årene og banker på så det er bare å bite tennene sammen og kaste seg ut i det. Snart finner jeg ut om jeg faktisk er flink til å skrive eller om det var bare noe jeg innbilte meg hele tiden. De sier jo også at kreativitet kan læres så kanskje det er det som kommer til å skje. Jeg trenger iallefall å lære å stokke tankene og ikke bare spy dem ut i et dokument uten mål og mening.

I det siste har jeg også oppdaget hvor innviklet mennesker faktisk er og hvor mye som ligger skjult bak alt vi gjør og sier. Det kan være veldig skremmende til tider. Det er ofte du kan tro du kjenner en person men plutselig viser de seg fra en side som gjør at hele bildet du har formet av den personen faller fra hverandre og du er ikke sikker på hvordan du skal takle det. Det er enkelte mennesker jeg måtte distansere meg fra nettopp på grunn av slike ting. Det er ikke lett, men det kan ofte være en øyeåpner som kanskje også var nødvendig for at du skulle klare å komme deg videre og gi slipp. Mange mennesker er giftige men de klarer ikke å se det selv fordi de tenker først og fremst på seg selv, og derfor opptrer som en giftig gasslekasje som lekker litt og litt inn i hjernen din og gjør at det ikke går opp for deg før det har gått lang tid. Det er også lett for å være så redd for å såre andre at man ender opp med å bryte seg selv ned. Så mange spørsmål hele tiden. Det er jo også viktig og ikke ende opp som kyniker pga av alle disse spørsmålene men heller lære mens man reiser gjennom livet. Jeg skal prøve på det. Det er det jeg kommer til å ta med meg videre på reisen.