absence makes the heart grow fonder

Etter tre uker med konstant savn, dro jeg endelig til Sveits 24 juni. På flyplassen ble jeg møtt av en overlykkelig fyr med blomster i den ene hånden og iste i den andre. Vi klemte så hardt og lenge at vi begynte å lage kø. Mens vi gikk til bilen klarte jeg ikke slutte å se på ham fordi det virket så urealistisk at jeg skulle få lov til å tilbringe store deler av sommeren min hos han og med han. Men han klemte meg og kysset meg gjentatte ganger og sa hvor lykkelig han var og jeg følte det samme.
Så var vi sammen i 16 dager hvor alt var så enkelt som om vi var kun en person. Vi kjørte rundt i landet og møtte venner og familie og bare nøt det å være sammen og vi dro også på festival sammen. Man skulle tro at å bo så tett innpå hverandre ville være vanskelig og å føre til mye krangling men vi har enda aldri kranglet og etter 5 måneder blir jeg fremdeles mer forelsket etter hver dag som går.

Men smerten vokser også, og 10.juli var det på tide for meg å sette meg på flyet til Danmark. Han fulgte meg med tungt hjerte til flyplassen og sa farvell med kyss etter kyss. Så hvisket jeg i love you and I¨ll see you soon før jeg skyntet meg i vei for å rekke flyet mens jeg kjente tårene presset på. Vi har gjort det så mange ganger allerede... reist fra hverandre, og mange flere ganger skal det bli. Det gjør vondt å tenke på, men det er realiteten og det er en pris jeg er mer enn villig til å betale for å beholde han.

Da jeg kom til Danmark for å møte min søte venninne klarte jeg ikke holde tårene tilbake og jeg gråt i fanget hennes over hele situasjonen med å elske noen som ikke deler samme land som deg selv, og det gjorde utrolig godt å få snakket ut om det.Så har jeg booket billett tilbake til ham 19 juli uten å vite hvor lenge jeg blir. Jeg blir så lenge han vil ha meg regner jeg med.
Med andre ord hadde det ikke vært meg i mot om det var for alltid.