We Are Ghosts

"We are ghosts. We are ghosts amongst these hills.
From the trees of velvet green - to the ground beneath our feet"
Jeg tror ikke jeg er den eneste som fra tid til annen får problemer med menneskene jeg omgir meg med eller sosiale normer i det hele tatt. Samfunnet vi lever i krever at vi alltid skal være på topp, vite hva som skal sies, når det skal sies og levere etter det som blir forventet av oss. Hva om man ikke klarer det? Hva om det man selv føler og tåler kommer i veien, og hindrer oss i å være slik det er meningen man skal være? Vi mennesker takler ikke særlig godt å være mindre enn andre, og da faller vi under en kategori og/eller en diagnose. Diagnose er et annet ord på personlig svakhet. Er man deprimert har man en personlig svakhet i å bli hemmet av alt det triste som rammer en og som mennesker og samfunnet påfører en. Er man schizofren har man en personlig svakhet i å finne trøst og ly fra verden i en fantasi eller person man selv danner seg et bilde av. Dette er iallefall min oppfatning. Jeg tror dem av oss som ser verden med et kritisk og åpent blikk står i stor fare for å ende opp bitre og misfornøyde med det vi ser. Jeg for min del er livredd den. Jeg er også redd min egen art. Mennesker er tikkende bomber. Vi virker tilsynelatende ufarlige men man vet aldri når en av oss kommer til å eksplodere og dra med seg flere.

Det er så mange normer. Hva man skal si når man møtes, hvordan man skal oppføre seg i forskjellige situasjoner. Når man møter noen for første gang skal man ta dem i hånden og si hva man heter. Man skal spørre hvordan det går, hva man gjør på for tiden osv osv.. Hvis du ikke lever opp til forventningene og sosiale etiketter blir du stilt alene i et hjørne og ekskludert i dine mangler på å oppfylle de sosiale normene som forventes av deg. Mennesker er one og egoistiske. Vi vil oss selv det beste før vi ser andre. Om vi hjelper andre er det for å få oss selv til å føle oss bra ved å ha gjort noe som gjør oss større i våre egne og andres øyne. Vi snakker om andre mennesker som om vi er bedre og dømmer dem fordi de dømmer, men føler likevel at vi ikke kommer til å bli fordømt for vår egen trangsynthet. Jeg gremmes. Jeg gremmes over at jeg er en del av dette. At selv om jeg sitter her og skriver dette ned så alle kan se det så er jeg akkurat den samme. Det er bare det at jeg er en av dem som ikke lever opp til forventingene. Jeg er den som blir stilt i et hjørne og ekskludert. Jeg lever ikke opp til forventningene..

Mennesker har alltid sett ned på dyrene og følt seg bedre. Men hvordan er vi det? Dyrene skader ikke verden eller sårer eller stiller seg selv over andre.. Alt de gjør og er har blitt bestemt for dem og de tar det de har blitt gitt. Jeg skulle gjerne vært et dyr. Hvor deilig det ville vært å slippe å lure på hva du skal spørre om, hvilken hånd du skal riste og når man skal le... Hvor deilig det ville vært å være fri.